Helgene som alenemamma.

Da var helgen her, og snart var helgen borte.

Etter at jeg ble alene har jeg virkelig gruet meg til de helgene jeg har Kassandra alene. Ikke fordi vi ikke har det gøy, og heller ikke fordi jeg ikke vil være med henne, men heller fordi de fort kan føles stusselige. 

Helgene for meg har tidligere vært familietid. Der vi tilbringer dagene med familien. Besøker de, drar på caféer sammen. Lekeplassen, osv osv. Jeg føler meg fort alene de helgene det kun er meg og Kassandra. Jeg har ikke mange venner som er alene med barna sine heller, og ikke har jeg så veldig nær relasjon til den lille familien jeg har. 

Men, denne helgen har vært fin. Plukket opp Kassandra relativt sent fra barnehagen på fredagen, iom at jeg jobbet til fire. Deretter dro vi rett på butikken for å kjøpe oss middag. Kassandra stoppet opp ved godterihyllen og spurte om godteri. Jeg er ikke veldig begeistret for å gi små barn godteri. Synes egentlig ikke de trenger det, og jeg vet jo hvor glad Kassandra er i både frukt og rosiner, men denne gangen stoppet jeg også opp. Hun fikk plukke seg fire smågodt biter, og jeg tror jeg aldri har sett øynene på datteren min lyse opp så mye. Vi ble enige om at hun måtte vente til etter middagen før hun fikk spise. Og gjett hva, det gikk helt strålende! 

Hun niholdt på posen sin hele veien hjem. Hjalp meg med å lage middagen, før hun tilslutt fikk spise de fire små, men så altfor betydningsfulle godteribitene sine. Ekte glede.

I dag har vi kost oss mye hjemme med en skikkelig lat morgen. Spiste frokost, eggerøre og røkt laks, før vi fikk besøk av min gode venninne og hennes gjevngamle sønn. Kassandra og han er jo så utrolig glad i hverandre, og leker virkelig godt sammen. 





I morgen skal vi besøke pappa i Bærum. Alltid godt å kunne avslutte helgen med å dra litt vekk, og da er pappa perfekt. Får alltid servert god middag der, i tillegg til at Kassandra får lekt masse med min lillesøster på seks. Alltid stas med nye leker! 

I morgen skal jeg også få klemt inn en treningsdag. I dag var faktisk min første treningsfrie dag, i og med at jeg har Kassandra hjemme. Ble noen sittups i stuen etter at Kassandra var lagt, men det var også alt jeg rakk. Jaja, kommer sterkere tilbake i morgen, noe som blir helt herlig! Tenkte jeg kunne oppdatere litt om trening og kosthold da!

Hva har dere gjort i dag?

Dagen som forandret meg.

Jeg har funnet igjen et gammelt innlegg jeg skrev om hendelsen som forandret livet mitt totalt. Ikke bare mistet vi et barn. Jeg mistet meg opp i det hele. 

Her kan dere lese om dagen vi fikk sjokknyheten:

"Som alle andre gravide gledet jeg meg veldig til ultralyden. Endelig skulle jeg få vite hva som gjemte seg i magen min. Selvfølgelig var mitt største ønske at alt var bra inni der, men det jeg kom til å få høre hadde jeg ikke forestilt meg i min villeste fantasi. Dagen kom og vi møtte opp. Hun så lenge på lille baby og fortalte litt underveis. Så så jeg noe svart på skjerme. Kunne det være hjerte? Jeg spurte henne og da sa hun nei, det var magesekken. Jeg tenkte ikke mer over det og hun fortsatt ultralyden. Tislutt fant hun ut at det var en liten gutt <3 Da timen var over fikk vi høre at alt sto bra til, uten om at han synes magesekken satt litt høyt oppe og hun derfor gjerne ville sende oss videre til Rikshospitalet. Jeg ble helt sjokkert, men hun sa at det absolutt ikke trengte å være noe alvorlig.

Dagen etter troppet vi allerede opp ved Rikshospitalet og ventet på å få komme inn. Da jeg endelig fikk kommet inn satte vi oss ned og begynte å snakke med legen. Han spurte hva jeg hadde fått vite og jeg fortalte han det. Da sa han at vi kunne ta undersøkelsen først og deretter snakke om hva som eventuelt skulle skje videre. Jeg ser sønnen min dukke opp på skjermen forann meg. Han ligger der så fint å sparker. Legen bruker goooood tid på undersøkelsen. Vi venter spent på det han har å si, men jeg har en fryktelig vond magefølelse.

Plutselig utrbryter han at JA, det er det de har vært redd for. Et alvorlig tilfelle av mellomgulvsbrokk. Det gjør så jævlig vondt. Ordene klinger i ørene mine fortsatt. Jeg blir helt fra meg og tårene spruter. Legen begynner å snakke om muligheten for å avbryte svangerskapet og da kobler jeg helt ut. Dette vil jeg ikke høre noen ting om. Dagen før var jeg verdens lykkeligste og nå rakner verden samme forann øynene på meg. Vi blir sendt hjem og får til mandag å tenke på hva vi skal gjøre. Med så lave prognoser som gutten min har, vet jeg at det ikke er noe å tenke på, men samtidig vil jeg ikke svare på hva som skal skje med han. Kan ikke alt bare være sånn som det var? Mandag må jeg tilbake til sykehuset og sønnen min får samme diagnose av enda en lege. Uten å kunne påvirke meg til hva jeg skal gjøre, ser jeg hva alle legene mener. Han hadde bare lidd hvis jeg skulle gått fult ut med han. Lungene hans ville ikke fungert i det hele tatt når han kom ut. Det ender med at jeg må ta pillene på mandag og skal allerede tilbake på sykehuset til onsdag. Natt til onsdag sover jeg dårlig. Livmoren min modnes og jeg har kraftige kynnere. Når jeg kommer på sykehuset får jeg de første pillene og etter en time tar første rie tak i meg. VONDT! Jeg sliter i 4 timer med av og på rier og litt smertestillende innimellom. Da går vannet. Jeg innser situasjonen jeg er i og begynner å gråte. Nå er det ingen vei tilbake, han SKAL ut. Jeg gråter, mens kjæresten holder meg i hånden og forteller hvor flink jeg er. Han er så snill med meg <3 Riene begynner å bli tettere og tettere. Det gjør så sykt vondt og jeg skjønner at nå skal han snart ut. Plutselig kommer ikke de mellomrommene mellom riene og jeg blir redd, smertene er helt utholdelige og jeg begynner å presse. Jeg skjønner at jeg plutselig har noe inni meg som sklir neddover og plutselig så sklir han ut av meg. Det er helt merkelig. Så er det morkaka som skal ut. Plutselig er jeg ferdig. Etter 6 1/2 time med rier. Jeg gråter ikke da lenger, for jeg vet at det var det eneste rette å gjøre. Nå slipper jeg hvertfall å ha han i magen når jeg vet jeg aldri får ha han hos meg. Det var en forferdelig vond opplevelse, men jeg vet det var det rette. Vi skal gi han en egen grav og begravelsen blir mest sannsynlig på tirsdag. Det gjør fortsatt veldig vondt. Det er rart å tenke på at for en uke siden så satt jeg å vente på å få komme inn til ultralyden og nå planlegger jeg begravelsen. Livet er urettferdig, men forhåpentligvis får jeg også lov til å bli mor engang."

Skrevet; 15. Juli 2011




Comeback!

Hei, husker dere meg? 

Jeg vet ikke om noen husker bloggen min, eller om noen i det hele tatt husker meg fra bloggtiden, men jeg vil gi det en sjanse og prøve blogging igjen.

Jeg opprettet bloggen min første gang i 2011. Jeg skulle gifte meg med kjæresten min, og ønsket å skrive om det kommende bryllupet. Ikke mange ukene etter at jeg begynte å blogge, fant jeg ut at jeg var gravid. Vi bestemte oss for å vente med bryllup og heller fokusere på oss som kommende familie til en bitteliten en. 

Bloggen min tok en annen vending senere på året, da vi fant ut halvveis i svangerskapet at vi ikke kunne beholde gutten vår i magen. Han fikk navnet Kasper og livet var plutselig blitt noe helt annet enn forventet. Bloggen min tok av, og ble en godt lest blogg, der jeg skrev om hele veien fra å være gravid, å finne ut av at sønnen var hadde en dødelig sykdom, til å føde han. 

Dere fikk følge min vei, der jeg på nytt ble gravid, og fødte en datter på ettårsdagen til sønnen vår. Kassandra.

Da jeg ga meg med å blogge, levde vi tre stykker sammen. Meg, kjæresten og datteren vår. Vi eide leilighet, bil og hund. 

Ting er forandret siden da. Jeg har vært singel i ett år nå. Kassandra har fylt 2 år. Jeg 23. Jeg har fått meg en fulltidsstilling. Og nå lever vi livet bare oss to. Jeg skal ikke legge skjul på at det har vært mange tøffe stunder denne tiden. Mange nedturer, men også oppturer. Jeg har blitt kjent med utrolig mange flotte mennesker, og skaffet meg bekjentskap som jeg endelig føler meg trygg på. Venner, som begynner å bli gode venner, og mennesker som virkelig har vært der for meg når jeg har trengt det.

Å flytte til en fremmed by for kjæresten sin, og deretter ende opp alene, er ikke alltid lett. Jeg har slitt veldig mye med å finne ut hvem jeg egentlig er. Etter nesten 4 år sammen med noen, er det vanskelig å egentlig vite hvem man er alene. Man er så vant til å ha vært oss så lenge. Men plutselig en dag så er man bare ¨meg¨. Man skal klare alt selv. Man skal stå på sine egne ben og ikke minst forsørge det lille menneske man fra nå av skal ta vare på, på egenhånd. Nemlig datteren min. 

Kassandra er min lykke i det hele. Hun er min lille øyesten. Hun jeg vil klare alt for. Og hun jeg skal klare alt for. 

Så det var litt om meg.

Håper jeg har flere som ønsker å følege meg igjen. Kanskje noen gamle lesere vender tilbake? Det hadde vært utrolig moro!

Vi snakkes!

Les mer i arkivet » November 2014
Kristin Antal

Kristin Antal

23, Ringerike

Jente på 23 år. Lever livet med verdens fineste datter, Kassandra på 2 år. Er alenemamma, og bruker dagene på jobb og trening.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits