Kafo - En i himmelen, en i magen ♥

Hei og hå, nå har det visst vært noen bloggfrie dager på bloggen.

Jeg synes det er litt vanskelig å vite hva jeg skal blogge om til tider. Noen ganger synes jeg det er godt å skrive rett fra hjerte, mens andre ganger blir det kun om graviditeten jeg er midt oppe i nå. 

Jeg synes det er veldig koselig og godt med et nytt liv i magen og jeg kjenner jenta mi mer og mer for hver dag, noe som er utrolig deilig<3 men så kommer den delen der jeg ikke helt vet hvordan jeg skal fordele det rettferdig mellom Kasper som er i himmelen, og Kassandra som ligger i magen.

Jeg har så lyst til å kunne blogge om begge barna mine. Fortelle hvordan jeg opplever dem begge, men sånn er det jo ikke. Det er ganske begrenset hva mer jeg får delt om Kasper. Det er så utrolig mye snø, sludd og is ute nå at gravturer blir det ikke så mye av og det er vel stort sett det jeg får delt av "nye" opplevelser med han. 

Jeg merker det setter en liten sperre på hvor mye jeg vil dele om Kassandra, for jeg vil ikke at det skal virke som om jeg elsker det ene barnet mitt mer enn det andre, noe som er teit, for jeg regner jo med at de fleste skjønner at jeg har endeløs kjærlighet til dem begge, men noen ganger tar disse tankene overhånd. Det er jo så mye fokus på jenta mi nå. Det er jo det første alle spør om! Og selv om jeg synes det er koselig så er det ingen som spør om Kasper lenger. Derfor vil jeg være flink til å minne på at storebror Kasper er like mye med på å være barnet vårt og at jeg elsker både gutten og jenta mi like mye <3

I morgen er det forresten 13. februar, 7 måneder siden jeg fødte Kasper så da skal jeg en tur på graven :) Synes ikke det er så gøy å dra dit akkurat nå, for har lyst til å gjøre det kjempefint, men all den snøen bare ødelegger. Gleder meg utrolig mye til det blir litt varmere og vi får bestilt gravsten til han. Da skal han få verdens vakreste grav <3

Også vil jeg bare si at jeg fikk verdens fineste kommentar på bloggen min i sta, fra en jente som hadde lest bloggen min. Dette har jeg fortalt dere blogglesere før, men deres støtte og trøst er den som noen ganger har gjort at jeg har klart meg gjennom denne tunge tiden. Når dere sier jeg er sterk, er dere en stor del bak det. Mennesker jeg ikke kjenner har vist så stor omsorg, omtanke og kjærlighet at jeg til tider har blitt paff. Skulle ønske vi alltid kunne være så fine med hverandre, hvor fin hadde ikke verden vært da?

Så her kom det et kveldsinnlegg fra meg, rett fra hjerte, før jeg tar senga. I morgen er det opp på graven og deretter senvakt på meg. Håper alle leserne mine har hatt en kjempefin helg <3